Category Archives: Løp

Holmestrand Halvmaraton

I fjor skulle jeg egentlig ha løpt Vestfold Ultra Challenge, men satt værfast i Boston og måtte se det toget gå. Allikevel fikk jeg i hvertfall en startplass i Holmestrand maraton ut av det, så når det arrangementet sto for døren i går, måtte jeg jo komme meg til startstreken.

Jeg kjørte ned fra Oslo på morra’n (deilig å kjøre på så bra vei), og parkerte når jeg så «P Maraton»-skiltet. Det viste seg å være en tabbe – jeg var fortsatt ca. 1.5km fra arena, men det fant jeg ut etter hvert. Uansett ikke noe stort problem. Tusla bort for å hente startnummer, og prata litt med Heming og fikk hilst på Tomas Pinås som er primus motor for arrangementet. Så gikk/jogga jeg tilbake til bilen for å lene meg litt tilbake før start. Det var også godt å få litt varme i kroppen igjen – trur ikke temperaturen var stort høyere enn 3-4 grader på morran.

Etter litt lett oppvarming sto jeg på startstreken. Ikke altfor mye trengsel i første rekke, og de jeg snakka med der hadde som mål å løpe på sub-1:25, så jeg håpa i hvertfall å komme før dem rundt.

Når starten først gikk var feltet ganske disiplinert – trur jeg lå som nummer to over startsletta og rundt de første svingene. En kar dro i gang litt hardere enn jeg hadde tenkt (trur han løp 3:20-tempo minst, mens jeg hadde planer om 3:30-3:35 så lenge jeg kunne det), så han fikk dra.

Nå burde jeg jo kanskje ha sagt noe om målet mitt. På forhånd var håpet å få satt en ordentelig pers – helst ned mot eller under 1:15, det vil si sånn ca. 3:33/km. Nå hadde Tomas og Heming advart mot tøff løype før løpet, og jeg hadde hørt rykter om en glatt og snødekt bakke etter ca. 10km, men jeg tenkte nå å prøve å løpe ordentelig, i hvertfall.

Hvor var jeg? Jo, en snau kilometer ut i løpet og 20-30 meter bak tet, i egentlig ganske bra driv. Slakt utfor de første kilometrene, så farte holdt oppe uten å pushe altfor mye. Etter to kilometer begynte jeg å knappe innpå karen i front, og passerte ganske greit etter kanskje to og en halv. Jeg fikk spurt han om målet for løpet «sub 1:25», og meldt tilbake at han lå veldig bra an til det – hvis vi holdt tempoet inn ville vi ende på nærmere 1:15. Jeg trur ikke han prøvde å henge på, så jeg fikk egentlig ei grei luke herfra, og tenkte ikke så mye på det. Målet var jo å løpe et bra løp, og om jeg ikke fikk hjelp måtte jeg prøve å gjøre det aleine.

Etter 7km når vi snudde sydover igjen (og fikk merke litt av utforbakkene vi hadde løpt hittil) begynte kilometertidene å tikke oppover. Ikke så mye først, men når man går vekk fra lange rette sletter og over til mer rullende terreng, så går det fort litt saktere. Og så var det en bakken etter 10km da. Føltes litt som det syklistene holder på med nede i Nederland om dagen: ta 90 grader høyre, og begynn på 2-300m med gjørme og snø. Det gjemte seg sikkert en gangsti under der, men den var ikke lett å se. Jeg prøvde å fokusere på å ikke bli stiv, og var veldig veldig glad for at jeg ikke skulle løpe den to ganger til (det skulle helmaraton).

Så kom vi inn på løypa til 7km-løpet, og jeg fikk litt sikksakkløping de sist 3.5km inn til runding. Så var det 4km ut igjen aleine, før jeg igjen kom inn i folkestimen som nå besto både av gående på 7km og bakre halvdel av halvmaratonfeltet. Det gikk egentlig mye bedre enn det høres ut som – jeg fikk stort sett løpt der jeg ville. Ingen kollisjoner eller brå retningsforandringer nødvendig. Bortsett fra når jeg skulle passere en arrangørbil som prøvde å få folk til å holde til høyre for å slippe forbi løpere. Da kom jeg i mellom en løper og bilen, og måtte skyve på løperen for å få plass. Unnskyld! Jeg håper det ikke ødela for deg, men jeg var redd for å komme enda mer innpå bilen. Sjøl mener jeg jo egentlig at om man kommer løpende bakfra så bør man ha krefter til å passere gående, om det så blir litt lenger. Det er uansett likt for alle.

Men nok om det – jeg kom meg da i mål, uten noen sluttspurt, og uten videre styr (resultatsystemet hadde litt problemer akkurat da, så når de sa over høyttaleren at de vente på vinneren av halvmaraton gikk jeg en liten tur bort for å si at de trengte ikke vente så veldig lenge… og det var ikke lenge før det kom en jevn strøm av folk i mål heller).

Skal jeg prøve å oppsummere for egen del, så ble det en bra terskeløkt. Jeg hadde kanskje (og i hvertfall på forhånd) håpa på litt mer pes underveis, men sånn går det. Løypa var fin, og jeg synes egentlig ikke kuperinga gjør noe – det er morsommere enn å løpe flatt, selv om det går litt treigere. Det å komme inni 7km og halvmaratonløpet gjør heller ikke så mye – nei vel, så får jeg ikke kutta alle svinger sånn jeg vil, men det går vel greit og er likt for alle?

Så hva blir det neste? Vestfold Ultra Challenge starter i Holmestrand i slutten av mai. Hvis det ikke skjer noe spesielt før den tid, så er jeg på startstreken. Og jeg gleder meg allerede!

Reportasje på kondis.no

Reklamer

To uker igjen – hva nå?

I dag er det to uker igjen til Ultrabirken – høstens store mål. Hva disse ukene skulle brukes til hadde jeg egentlig ganske klart for meg, men så var det dette med at planer ofte går i vasken, da.

For å begynne med planen først, var den ganske enkel: Nordmarkstraveren i dag, Sørkedalsløpet tirsdag, kanskje Songsvann rundt onsdag, Norway Cross på Ekeberg neste lørdag, og så er det en uke igjen med oppladning. En bra plan, ikke sant?

Så steg en lå i dag – Nordmarkstraver’n. 15km fra Skar til Sognsvann, med mye terreng. Jeg planla å ta det litt pent opp til Øyungdammen, og så håpe å ta inn folk i terrengpartiene. Var nummer 8 der, og tok kjapt to plasser inn i terrenget, men så så jeg ingen flere. En liten downperiode kom når vi forlot Øyungen og skulle opp til det midterste veipartiet, men så fort jeg var ute i skauen igjen føltes kroppen straks bedre.

Så jeg jobba bra oppover mot Kamphaug, da det rykka til i venstre-låret, og farta måtte settes ned. Jeg hørte de nærmeste kanskje 100 meter foran meg på Kamphaug, men med strekk i låret turte jeg ikke gi på noe. Så dermed ble de siste 6-7 kilometrene løpt for «halv maskin», eller ihvertfall uten å presse noe. Deprimerende nok endte det med kjeideng og 7. plass på 1:06:39. Sjelden jeg har vært så lite sliten etter et løp på over en time. (Det måtte i så fall være etter å ha bomma stort på slutten av et o-løp.)

Uansett, her sitter jeg da to uker før Ultrabirken, med et lår som ikke kan løpes på. Ja, ja, er lite å gjøre med det annet enn å gjøre det beste ut av det. Håper jeg klarer å komme meg ut på sykkelen i morra, og så ta det fra der. Om to uker står jeg i hvertfall på startstreken på Sjusjøen,klar til å gi alt jeg har!

Sognsvann rundt medsols 8. august

 

I går løp jeg mitt 10. Sognsvann rundt medsols, og min venn Excel og jeg feirer med en grafisk framstilling av tidene.

Første gang jeg løp var 6. juli i fjor, da hadde jeg ingen formening om fart eller tid, men endte i underkant av 16 minutter på de 3.2 kilometerene. Målet for sesongen ble satt til sub 15 minutter. Fra det første løpet forbedra jeg meg litt for hver gang, før løypa blei lagt om i forbindelse med utbedring av demningen. Jeg nådde aldri målet om sub 15 i 2011, men knallet til i mai på 14:52. Proppfull av selvtillitt mente jeg at dermed burde det nye målet bli 14:30.

Kremt, kremt…  16:22 på neste løp blei et slag i fjeset! Det gikk saktere 3,2 km flatt enn det gjorde på 10 km på Sentrumsløpet, makan! Her må noe gjøres. Heldigvis har jeg hatt litt framgang de siste to løpene, og i går kom jeg ihvertfall under snittet fra tidligere løp.

Litt facts fra gårsdagens løp:

Åh, så tungt det ble etterhvert!

SRM og ny pers

I dag var første Sognsvann Rundt Medsols etter nyåpning av demningen i sørenden, og det gav gode muligheter for sesongrekorder for de fleste. 271 fullførte!

I fjor var målet å komme under 15 minutter på runden. Det gikk ikke helt etter planen, så dermed ble målet videreført til i år. Som vanlig bruker jeg en evighet på å bli varm, og oppvarming er ikke spesielt morsomt, så beina blei gradvis sprekere underveis (Note to self, varm opp mer intensivt, til tross for at det verken er morsomt eller behagelig!). Uansett har løpeformen tydeligvis forbedret seg siden i fjor, for i dag gikk runden unna på 14:52! Og det betyr at jeg trenger et nytt magisk tall: 14:30?!

Simen løp inn til tangering av persen sin på 10:39 og er i rute til nye rekorder i løpet av sesongen.

Besserud opp og ned

12. mai er kanskje den dagen flest folk er ute og løper i Oslos gater. Sjøl ser jeg kanskje mest på Holmenkollstafetten som en god mulighet til en hardøkt med litt (les: veldig mye) ekstra motivasjon.

Dagens første økt var Besserud for Matematisk Institutt. Etter litt kort oppvarming og mye nervøs venting (vekslinga på Slemdal har ikke akkurat god oversikt over inkommende løpere) hadde jeg pinnen i hånda. Og om beina ikke hadde kjentes helt gode når jeg varma opp, så var de ikke kjempegode når jeg begynte å løpe heller. Jeg gikk ut sammen med en kar i triatlondrakt med «Snøhetta» på ryggen, og følte jeg kunne ligge der litt. Eller, for å si det på en annen måte, at beina ikke var gode for å løpe noe fortere enn han foreløpig, i hvertfall.

Så da lå jeg der i ryggen da, over første sletta, og opp bakkene. Kjente vinden i fleisen, og føltes som om den bare kom og kom uansett åssen jeg prøvde å gjømme meg. Når vi kom til flata og utforbakken til midtstuen tenkte jeg «nå eller aldri», og prøvde å trøkke til litt ekstra. «Spare noe til neste etappe? Nei da!» Kommer meg forbi, og drar på oppover. Riktignok får jeg ikke noe luke, men det er uansett godt å ikke bli slått. Får gitt fra meg pinnen på toppen, og kan sette meg ned. Trur tida blei ca. 6:45-6:50, så må være ganske fornøyd med det.

Etter første drag var ble det appelsinrast i sola med Trine (takk for det!), før jeg skulle i gang igjen. Denne gangen var det ned fra Besserud til Gressbanen for Team Gran Sport. Dag skulle løpe etappen før, og vi varma opp litt sammen (og skravla med kjente – området rundt Besserudetappen krydde som vanlig med o-løpere) før jeg jogga/gikk opp til starten.

20120512-215449.jpg

Besserud er et mye bedre sted å vente en Slemdal – kjempegod oversikt, og god tid til å komme seg inn i vekslingsfeltet. Jeg var litt usikker på når Dag skulle dukke opp, så det ble å se på nummerlappene til andre lag, og så se han komme ei god stund før jeg venta. Så blei det småjogging opp til vekslingsfeltet igjen før jeg fikk pinnen i hånda (på andre forsøk).

Denna etappen handler om en ting: Nedoverbakke. Gjaldt bare å prøve å legge seg mest mulig frampå, dunke på, og (ikke minst) holde seg på beina. Prøve å pushe på, kutte svingene, og løp stort sett slalåm mellom alle jeg så. Trine sto og heia like før sletta mot veksling, så jeg fikk litt ekstra pushing for å stå på inn mot veksling. Fikk gitt fra meg pinnen uten problemer, og tassa ut til sida av vekslingsfeltet. Trur tida ble noe sånt som 4:45. Vanskelig å si hvor bra det er – etappen er liksom sånn at jeg aldri føler jeg bruker så masse krefter – gjelder mest å flytte beina fort og ikke tenke på at det gjør vondt. Jaja, jeg trur laget løp fort totalt i hvertfall.

Etterpå ble det jogging hjem sammen med Dag, og Trine diska opp med en bedre middag når jeg kom hjem. Det er en herlig avslutning på dagen, det!

Eirik løp forresten ned til Gressbanen for Ull-Kisas elitelag som ble nummer 3 totalt. Gøy det går bra for lokale lag. (Og han slo meg ikke med noe særlig mer en 20 sekunder, som jeg ihvertfall regner som godkjent.)

 

O-løp nesten midt i by’n

I dag fikk jeg med meg Trine på Oslo City Cup på Gaustad. Begge var ganske fornøyde, men skulle ønske vi hadde enda mere futt i beina.

image

Sentrumsløpet 2012

Året startet med en frisk målsetning og en litt sleivete kommentar om å klokke inn på sub 50 på Sentrumsløpet. Treningen i januar og februar lovet godt. Rutiner og faste avtaler hjelper på innsats og etterhvert også form! Men så kom mars, slappe, slappe treningsmars med litt for mange alternative aktiviteter. Og i kombinasjon med dalende motivasjon og treningslyst utover i april ble målet også litt fjernere.

 

Jeg følte meg ikke akkurat fit-for-fight der jeg stod i startklynga i pulje 3 og ventet på at folkemengden skulle bevege seg over startstreken. Men idet jeg startet klokka var konkurransen et faktum. Negative tanker om manglende trening forsvant i solsteiken og trålingen gjennom menneskemengden begynte. Det at km-skiltene stod tidligere en hva GPS-klokka viste forvirret meg, og jeg trodde jeg passerte 5km i god tid før 25:00, men i virkeligheten lå jeg nok allerede noe bakut. Fra 8.-9. km ble det lengere enn lengst, men jeg fikk til en aldri så liten fartsøkning den siste km inn til mål og var offisielt i mål på 50:01.

At Simen heiet på oppløpet enset jeg ikke engang, men det var utrolig godt å bli tatt i mot etter målgang av et smilefjes. Ble målsetningen nådd? Nei. Er jeg fornøyd? Ja!